Det er vinter i Tromsø. Omsider ser snøen ut til å ha funnet feste nok til å lyse opp de ellers mørke dagene. Og fint er det. Ekstra fint har det vært den siste uken når jeg har gått til og fra jobben på universitetet. Om morgenen er fjellene i sørøst (jeg gjetter, er ikke helt sikker på at det er riktig retningsangivelse, men pytt) opplyst bakenfor av et lyseblått lys som gjør silhuetten deres ganske så imponerende. Skotter man så bort på den motsatte delen av himmelen kan man se vakre mørke blå og lilla toner som sloss med mørket. Og etter arbeidsdagen sørger kulden for at tåke og skyer må vike vei, og her om dagen tok jeg meg selv i å dukke, av frykt for å stange hodet i månen. Dét er så stjerneklart det er.
Selvfølgelig, kulden har sine mindre praktiske sider. Som for eksempel at jeg må tine fjeset mitt i noen minutter etter å ha kommet på jobb før jeg blir istand til å snakke. Det at man er såpass lat at man ikke gidder ta på seg stilongs til gå turen når man må de av på jobb gjør også at lårene får et fint rødskjær et kvarters tid. Men alt i alt er det fint.
Min godeste Krokodille er ikke her hos meg denne uken, hun er og koser seg med familie og venner sørpå. Hvis det er lov for en søring å skrive sørpå da. Det er litt rart. Litt fint er det, jeg har alltid vært glad i å være alene hjemme, og dette er første gang jeg er det i denne leiligheten vår. Men det begynner å bli nok nå, hun må gjerne komme.
I hennes fravær så det i flere dager ut som om jeg hadde mistet evnen til å fornuftig ta til meg vått og tørt. Det har vært noen heller lite kreative middager, det har det. Og i går forspiste jeg meg skikkelig, da jeg spiste minst tre pizzastykker for mye før jeg valgte å sette til livs hele det fryste ostekake-eksperimentet. Resultatet av eksperimentet er at kaken smaker utmerket, også etter å ha vært fryst. Nam. Resultatet av min overspising var en særdeles oppblåst følese i magen, som gjorde at jeg utover natten lå på sengen med en pute under magen og stjerten til værs, mens jeg i ørsmå doser, øh, gjorde meg selv mindre oppblåst og bidro litt til oppvarmingen av soverommet. Eh...
Som om ikke det var nok, så skjedde det meg noe relativt morsomt på torsdag kveld også. Krokodillen hadde satt igjen noe te her i leiligheten som jeg husket at hun hadde sagt hun selv ikke tålte, slik at jeg bare kunne drikke den opp. Teen var ypperlig og god, og passet riktig så godt til oppgaveskrivingen jeg var igang med. Både to og tre, og kanskje til og med fire kopper fant veien ned i magen den kvelden, for det var godt med noe varmt også, siden det har vært litt kaldt på gulvet her. Uansett, hadde jeg tenkt meg om hadde jeg kanskje husket hvorfor Krokodillen ikke skulle ha den teen -den var full av koffein. Så selv om jeg la meg rundt elleve, sovnet jeg ikke før i tretiden den natten. Uheldigvis er det ikke slik at koffein bidrar til våkenhet den påfølgende morgenen.
I dag har jeg også fått inn en liten treningsøkt. Det var digg, på den måten at leggene samarbeidet ganske så fint. I gjengjeld brukte jeg godt over et kvarter på å tøye og stelle med dem. Forhåpentligvis kan vi ha et godt samarbeid fremover. Og det var ganske pyton, på den måten at jeg stadig lar meg forbause over hvor stort forfall det er mulig å dra på seg på en liten måned. Sheesh.
I helgen har jeg vært ganske flink. Jeg har vasket ull, og det så ut til å gå greit, og jeg har ryddet ut av bagen min, som sto midt i gangen i noen dager etter at jeg kom hjem. Okei, kanskje ikke kjempeimponerende, men legg til at jeg idag laget en ganske så god grønnsaksgryterett, så er det ikke så verst.
Eller hva?
