Semesteret nærmer seg slutten. Med bittesmå stormskritt. Det går alltid litt på felgen når det nærmer seg veldig sommer og studiefri. Selv om jeg for
tiden skriver på en rapport til et prosjekt jeg selv har valgt og synes er spennende, og det eneste andre jeg har å bekymre meg for er en eksamen i et fag jeg kontinuerlig holder meg oppdatert i av egen interesse, så er det en kamp å få noe gjort. Sjelden er vel prokrastineringevnen sterkere enn nå, mindre enn to uker før slutten av semesteret, når ikke noe virker helt imperativt å holde på med, selv om det evige studentord og mantra ligger der i bakgrunnen. Jeg burde.
Men jeg sliter meg da frem. Heldigvis har jeg en partner på rapportskrivingen som er arbeidsom som en tysk ingeniør. Dette gjør at jeg holder meg flytende og får kranglet ned noen ord, selv om det er strevsomt. Setningene kommer sjelden mer enn to om gangen, men det blir da noen avsnitt av det. Det er mye jeg gleder meg til å gjøre så fort de neste par ukene er overstått. Det skal bli godt å begynne i jobb. Det er så deilig å jobbe, det er befriende å komme hjem etter endt arbeidsdag og ikke ha dette evinnelige burde hengende over seg som en har som student. Jeg gleder meg til late sommerdager med is, grill og krokodille på plenen. Jeg har et par forslag jeg har tenkt til å sende til universitet og psykologisk institutt. Og paradoksalt nok, så gleder jeg meg til å se på emneoversikten for høsten, se hva slags spennende ting jeg kan lese litt om når august kommer. Jeg tenkte jeg skulle få godkjent noen emner fra UiT inn i den uferdige bachelorgraden min fra Trondheim, så kanskje det blir et diplom av det. Og så har jeg lyst til å skrive mer. Jeg har det tydeligvis ikke i meg sånn helt uten videre lenger, som både kvalitet og kvantitet på denne bloggen vitner om, men kanskje med trening. Eller kanskje skrivingen bør spisses litt. At jeg enten skriver om psykologi, eller om musikk eller litteratur eller fotball, som jeg jo er over middels interessert i.
Kanskje.
Ugh.
Den som kunne formulere seg...
