Pust ut

Hei igjen. Det er lenge siden sist. Som vanlig, ja, vanlig, jeg har enda ikke klart å opprettholde min egen skriving over tid noen gang, det kommer som regel opphold. Noen korte, noen lange. Dette har vel vært sånn midt i mellom. Ikke fordi jeg ikke har hatt ting å skrive om, nei, nesten tvert imot, jeg har hatt mye å skrive om. Mest frustrasjon og galle, tror jeg, men denne gangen har jeg valgt å heller smile og le med Krokodillen i den tiden jeg har hatt til rådighet, heller enn å begrave meg i min egen frustrasjon. For det er jeg egentlig glad i.

Jeg har hatt mye å gjøre, med skole og jobb og aller mest med ekstra skole-relaterte verv, som ikke krever så veldig mye tid til konkret arbeid, men som legger beslag på desto mer av min totale pool av tankevirksomhet. Men noe har skjedd. I slutten av oktober (det var nesten så jeg var bortreist og møtebefengt på min egen bursdag!) falt noen brikker på plass i et stort puslespill jeg har holdt på med i et par-tre år. Fredagen etter avla jeg en eksamen, som heldigvis ikke trenger å stå til laud, det hadde vært sjanseløst, men som kun skulle stå til godkjent, eller også ikke stå fullt så godt å få dommen ikke godkjent. Hvordan det gikk vet jeg ikke enda, og jeg orker ikke bekymre meg så mye om det. Studiemessig har det ikke så mye å si om det går den ene eller andre veien, eksamenen kan taes om igjen til neste år. Det vil selvfølgelig medføre en del skam sånn rent personlig, men om så er skal jeg nok klare å dra meg unna med noen løgner om jeg ikke føler for å dele det med klassen.

Nå er det kun en eksamen og en litt diffus praksis igjen før jul på skolen, jobbmengden er mer enn håndterlig, og organisasjonene jeg sysler med har fått det meste på stell. Altså skulle ting ligge til rette for at man skal kunne drive litt skrivevirksomhet. Om de gode forsettene holder, får vi se om noen dager. Viljen er der, den er bare lett distraherbar!