Julehverdag

Det er en hverdag igjen. Arbeidsdag, for personer som driver med slikt. Hverdag, og jeg tenker at det kanskje er mulig å få gjort noe på den rapporten. Eller, tenker blir vel feil, jeg tenkte det i går kveld før jeg sovnet, tenker ikke så mye på det akkurat nå. Vil heller gå en tur, lese litt eller spille Wii med en bror.

Burde skrevet noen organisasjonsmailer nå, så hadde jeg sluppet det etter nyttår, burde skrevet mail til studentavisen, burde absolutt få gjort den rapporten, burde laget et årsregnskap for en organisasjon, burde skrevet noe til futsalgjengen, burde burde burde. Men jeg har ikke lyst. Jeg tror at jeg må gjøre en liten innsats for å komme opp om morgenen. Når man ikke står opp før elleve og så bruker halvannen time på å spise frokost og lese aviser så sier det seg selv at dagen blir litt sløv. Men det er jo ferie. Og kanskje har jeg fortjent det.

Julaften var stor stas. Det var deilig mat, fine julegaver, en flott familie og mere mat. Det er når jeg tror det ikke går an å spise mer riskrem at jeg tar frem noe av min fantomvilje og beviser at jo, det går an. Smertene til tross... Så har det vært et par dager til med familie av den mer perifere sorten, tanter og onkler og besteforeldre. Det er hyggelig nok det, og mer god mat ute og går, men det er ikke helt min greie. Det er en omgangsform som jeg egentlig ikke synes så mye om, en forventning om at alle må være like interesserte i alle, -selv om jeg vet at innerst inne så blåser ihvertfall majoriteten av tantene mine en lang mars i hvordan studiene mine i Bergen? Trondheim? Tromsø! foretar seg. Spørsmål av typen går det bra der og der, med studier og jobb og samboer der og der skal helst besvares i en setning før den travle tante har gått videre til neste. Og får man først en onkel eller et søskenbarn inn i en samtale som går bittelitt dypere, så går det ikke mange minuttene før det kommer en annen onkel og setter seg på en stolkant og bryter opp samtalen med et lite interessant spørsmål (jeg sier uinteressant spørsmål siden et eventuelt svar ihvertfall ikke er særlig nøye å få med seg) før han svinser videre til neste bord.

Men det er jo stort sett hyggelig. Ihvertfall har det vært hyggelig siden jeg lærte meg at den skiftende oppmerksomheten ikke skyltes at det var jeg som var usedvanlig kjedelig person, men at det var en fenomen frembrakt av omstendighetene. De mest givende stundene i slike selskaper synes for meg å være svært tidlig, før det har kommet så mange at man sliter med å hilse på alle, eller også de senere par timer, når de mest utålmodige har fartet videre og man har fått gjort unna den verste panikkhilsningen og fått krysset av samtlige slektninger på bra, hva, hvor-skjemaet. Da hender det at man kan få pratet med noen og enhver.

Ah, den rapporten ja... Wii? Wiiiiiiiiiiiiiiiiiiii!

Nye muligheter

Jeg har vært flink. Betalt semesteravgift og meldt meg til både undervisning og eksamen i neste semesters obligatoriske emner. Jeg er tidlig ute, og det er ikke (bare) fodi julegavehandlingen har etterlatt bankkontoen sliten og hul. Jeg er nemlig nysgjerrig. Og dersom man tar i betraktning at jeg har gledet meg til det neste semester siden midt i det inneværende, er det kanskje ikke så rart.

Akkurat hva jeg gleder meg til er litt mer uklart. Jeg har lest igjennom emnebeskrivelsene til mine tre obligatoriske fag, affektiv nevrovitenskap, psykometri og forskningsartikkel II. Ikke noe av det jeg så der fikk hjernen min til å vibrere av vellyst akkurat. Affektiv nevrovitenskap ser ut til å vøre en videreføring av kognitiv nevrovitenskap, en annen vinkling på nevrovitenskap altså, med samme pensumforfattere, og stort sett de samme foreleserne. Gjesp. Forskningsartikkel II bygger naturlig nok på forskningsartikkel I, og skal, hold dere fast, lære oss å lese og skrive nettopp forskningsartikler. Det ser temmelig tørt ut, men jeg fikk et stalltips av en noen kull over om at dersom man legger ned litt innsats dette semesteret, kan man flyte på det man skrev nesten helt opp til hovedoppgaven. Det høres unektelig sweet ut. Psykometri kan kanskje bli morsomt, vi skal få prøve oss ute i felten og teste noen kids. Ikke akkurat rakettforskning for undertegnede som har hatt dette som jobb tidligere, men det blir sikkert kurant å friske opp i det. Dessuten skal vi ha den gamle frekke svensk-iraneren som foreleser, og han var et av få positive overraskelser denne høsten, kanskje kan han fortsette å levere varene.

Rett før jeg skulle skrive den siste leddsetningen der, så stoppet pcen helt opp. Alt frøs, og maskinen ble helt uresponsiv. Det er tredje gang på like mange dager. Det har skjedd mens maskinen har gått for fullt, mens den har vært relativt kald, som nå, når det har blitt kjørt video, og når det ikke har vært video. Det eneste andre tegnet til ustabilitet jeg har opplevd var litt dårlig kontakt i en av usb-portene i går, men kanskje tegner det et dystert bilde, et bilde av at dette kraftverket synger på sine siste vers. Jeg håper ikke det.

Uansett, jeg hadde tenkt til å skrive litt om de emnene jeg vurderte å melde meg opp i, men siden Firefox etter omstarten ikke klarte å hente opp de 19 fanene det var snakk om, så får det bli en annen gang.

Hey, nesten publisert før midnatt -I'm getting better!

Så er vi der igjen

Én dag tok det før gode skriveforsetter møtte apatiens spøkelse, ble skremt og gjemte seg i skapet. Men nå er jeg ute igjen. Av skapet. Og skriver. Midt på natten, litt som jeg gjorde før, på den tiden da jeg første ble kjent med Krokodillen. Det var liksom enklest å sette seg ned da. Få andre ting som forstyrrer. Eller er det kanskje det at skrivingen min ikke tåler dagens lys? Er det så dårlig?

Det kan i og for seg hende, så lite trening jeg for tiden har. Alt krever jo øvelse. Og rutiner, ikke minst, herregud så mye lettere alt er når det er en vane.

Jeg klarte, for andre dag i dag, å ta noen få armhevinger og noen killer magerepetisjoner jeg har lært av Kroko. Det er jo nesten en vane. Det er ihvertfall trist å kjenne hvor fort musklene jeg skiftvis har hatt i armene forsvinner. Kanskje like greit at jeg ønsket meg proteintilskudd til jul av mine treningsbrødre. Så kan jeg ihvertfall ikke unnskylde meg med det lenger.

Hoi vey, får håpe det glir litt lettere i morgen, for dette, ja dette var traurige greier. Gjesp. God natt.

Jôl

Semesteret sleper seg mot sin siste slutt. Egentlig var undertegnede ferdig med dette semesteret i oktober, ihvertfall dersom man skal dømme etter motivasjonen. Men det er kanskje ikke så lurt å la motivasjon være den avgjørende faktor -i så fall har jeg vært igjennom noen mirakuløst korte semestere opp igjennom.

Det er altså ikke helt ferdig enda. Det gjenstår en oppgave, en artikkel. Jeg prøver veldig å ikke mislike de i administrasjonen sterkt for å ha skjøvet innleveringsfristen over nyttår, men strengt talt kan jeg ikke skylde på dem for at jeg ikke får ut fingeren før siste-frist datoen kommer til syne i horisonten. Jeg prøver nå iherdig å mane til innsats ved hjelp av en (ig)nobelprisvinnende metode, nemlig strukturert prokrastinasjon. Les mer om det her. Metoden lover at den kan gjøre selv mennesker som meg til effektive individer. Det ser lovende ut, og uansett er det morsomt å lese om.

Ah, motivasjon ja, det har vært mangelvare denne høsten! Noen blaff har det vært, men det har stort sett handlet om andre prosjekter enn denne studeringen. Heldigvis hadde vi en uke nå på slutten med observasjonspraksis, som for meg var en veldig positiv opplevelse. Jeg sier for meg, fordi det for mange i klassen var en stor skuffelse. Det var mye med den uken som kunne vært gjort bedre, men mine forventninger var nok skrudd riktigere til enn mange andres. Uansett, vi fikk følge en psykolog rundt i en uke, være med på alt fra fagmøter til pasientmøter, og fikk spurt en rekke spørsmål om alt mulig rart. For min del fikk jeg bekreftelsene jeg søkte på at jobben virker spennende, utviklende og ikke minst selvstendig. Jeg liker frihet. I tillegg sitter jeg igjen med en følelse av at det er en jobb jeg kan mestre godt, at balansen mellom empati og evnen til å ikke la problemstillingene man møter på ta helt overhånd er sånn noenlunde bra. Om det går an å si det etter en bitteliten håndfull møter da.

Den siste uka tok jeg en sjefsavgjørelse og lot rapport være rapport og heller kose meg med Krokodillen, spille Wii, spise julekaker og ordne gaver. Det var digg, i grunn.

Nå har det gått snart to uker, og jeg har ikke latt artikkelen plage meg nevneverdig så langt. Men i morgen...

Den fine lille krokodillen befinner seg på andre siden av landet etter at jeg forlot Finnmarks navle i går formiddag. I tolvte time fant jeg senere ut, hadde jeg blitt noe lengre måtte jeg visst taklet både røyket kokt fisk og slapp multekrem! Puh! Håper hun har det fint der oppe :)