Julehverdag

Det er en hverdag igjen. Arbeidsdag, for personer som driver med slikt. Hverdag, og jeg tenker at det kanskje er mulig å få gjort noe på den rapporten. Eller, tenker blir vel feil, jeg tenkte det i går kveld før jeg sovnet, tenker ikke så mye på det akkurat nå. Vil heller gå en tur, lese litt eller spille Wii med en bror.

Burde skrevet noen organisasjonsmailer nå, så hadde jeg sluppet det etter nyttår, burde skrevet mail til studentavisen, burde absolutt få gjort den rapporten, burde laget et årsregnskap for en organisasjon, burde skrevet noe til futsalgjengen, burde burde burde. Men jeg har ikke lyst. Jeg tror at jeg må gjøre en liten innsats for å komme opp om morgenen. Når man ikke står opp før elleve og så bruker halvannen time på å spise frokost og lese aviser så sier det seg selv at dagen blir litt sløv. Men det er jo ferie. Og kanskje har jeg fortjent det.

Julaften var stor stas. Det var deilig mat, fine julegaver, en flott familie og mere mat. Det er når jeg tror det ikke går an å spise mer riskrem at jeg tar frem noe av min fantomvilje og beviser at jo, det går an. Smertene til tross... Så har det vært et par dager til med familie av den mer perifere sorten, tanter og onkler og besteforeldre. Det er hyggelig nok det, og mer god mat ute og går, men det er ikke helt min greie. Det er en omgangsform som jeg egentlig ikke synes så mye om, en forventning om at alle må være like interesserte i alle, -selv om jeg vet at innerst inne så blåser ihvertfall majoriteten av tantene mine en lang mars i hvordan studiene mine i Bergen? Trondheim? Tromsø! foretar seg. Spørsmål av typen går det bra der og der, med studier og jobb og samboer der og der skal helst besvares i en setning før den travle tante har gått videre til neste. Og får man først en onkel eller et søskenbarn inn i en samtale som går bittelitt dypere, så går det ikke mange minuttene før det kommer en annen onkel og setter seg på en stolkant og bryter opp samtalen med et lite interessant spørsmål (jeg sier uinteressant spørsmål siden et eventuelt svar ihvertfall ikke er særlig nøye å få med seg) før han svinser videre til neste bord.

Men det er jo stort sett hyggelig. Ihvertfall har det vært hyggelig siden jeg lærte meg at den skiftende oppmerksomheten ikke skyltes at det var jeg som var usedvanlig kjedelig person, men at det var en fenomen frembrakt av omstendighetene. De mest givende stundene i slike selskaper synes for meg å være svært tidlig, før det har kommet så mange at man sliter med å hilse på alle, eller også de senere par timer, når de mest utålmodige har fartet videre og man har fått gjort unna den verste panikkhilsningen og fått krysset av samtlige slektninger på bra, hva, hvor-skjemaet. Da hender det at man kan få pratet med noen og enhver.

Ah, den rapporten ja... Wii? Wiiiiiiiiiiiiiiiiiiii!