a summer wastin'

Tredje siste uke på sommerjobben. Denne uken og den foregående har vært svært lite krevende. Ihvertfall dersom man ikke teller med innsatsen det krever å komme seg opp 0630 om morgenen. Det er en liten utfordring i blant, spesielt når søte krokodiller slår av vekkeklokken i stedet for å trykke på den forlokkende snooze-knappen. Har vi et norsk ord for snooze? Jeg tror ikke det. Utsettelsesknappen høres ikke bra ut. Bare-fem-minutter-til-knappen er litt usexy, dessuten er min snoozefunksjon stilt inn på ni minutter.

Snart er det tid for studier igjen, og det skal bli ganske fint. Det begynner imidlertid å synke inn at det kanskje hadde vært lurt å legge inn i hvert fall en uke med ferie før man gikk fra jobb til studier. Jeg kjører hardt i motsatt retning, og har sagt ja til å jobbe før og etter forelesningene mine de første to ukene. Bra at vi har planlagt en liten høsttur til varmere strøk –den bør helst realiseres føler jeg.

Noen planer har gått og modnet i sommer, og jeg er spesielt spent på om jeg klarer å få noen til å ta ansvar for å dele ut en undervisningspris på instituttet vårt, og at dette kan være en spore for late forelesere. De finnes dessverre med alt for stor tetthet. Jeg håper også å kunne vekke noen av mine medstudenter i løpet av høsten. To ganger i løpet av våren har psykologiautoriteter i Norge uttalt seg i tidsskriftet om behovet for at psykologer skal melde seg på i samfunnsdebatten og søke utvidet innflytelse. En av de tingene som det blir pekt på er at psykologer burde utvide sin kompetanse slik at de kan virke bredere i samfunnet, ikke kun jobbe i mørke korridorer på glemte poliklinikker. Det jeg tenkte å bidra med i den anledning var å utlove en dusør, et legat, en pris; kall det hva du vil, for psykologspirer som tar ekstra fag ved andre institutter ved siden av sitt profesjonsstudium. Jeg tenkte i utgangspunktet å stille med noen av mine egne penger, og se om jeg med det kan gjøre instituttet så beklemt at de tar over finansieringen. Spørsmålet er om noen biter på agnet.

Miaoiao

Semesteret nærmer seg slutten. Med bittesmå stormskritt. Det går alltid litt på felgen når det nærmer seg veldig sommer og studiefri. Selv om jeg for
 tiden skriver på en rapport til et prosjekt jeg selv har valgt og synes er spennende, og det eneste andre jeg har å bekymre meg for er en eksamen i et fag jeg kontinuerlig holder meg oppdatert i av egen interesse, så er det en kamp å få noe gjort. Sjelden er vel prokrastineringevnen sterkere enn nå, mindre enn to uker før slutten av semesteret, når ikke noe virker helt imperativt å holde på med, selv om det evige studentord og mantra ligger der i bakgrunnen. Jeg burde.

Men jeg sliter meg da frem. Heldigvis har jeg en partner på rapportskrivingen som er arbeidsom som en tysk ingeniør. Dette gjør at jeg holder meg flytende og får kranglet ned noen ord, selv om det er strevsomt. Setningene kommer sjelden mer enn to om gangen, men det blir da noen avsnitt av det. Det er mye jeg gleder meg til å gjøre så fort de neste par ukene er overstått. Det skal bli godt å begynne i jobb. Det er så deilig å jobbe, det er befriende å komme hjem etter endt arbeidsdag og ikke ha dette evinnelige burde hengende over seg som en har som student. Jeg gleder meg til late sommerdager med is, grill og krokodille på plenen. Jeg har et par forslag jeg har tenkt til å sende til universitet og psykologisk institutt. Og paradoksalt nok, så gleder jeg meg til å se på emneoversikten for høsten, se hva slags spennende ting jeg kan lese litt om når august kommer. Jeg tenkte jeg skulle få godkjent noen emner fra UiT inn i den uferdige bachelorgraden min fra Trondheim, så kanskje det blir et diplom av det. Og så har jeg lyst til å skrive mer. Jeg har det tydeligvis ikke i meg sånn helt uten videre lenger, som både kvalitet og kvantitet på denne bloggen vitner om, men kanskje med trening. Eller kanskje skrivingen bør spisses litt. At jeg enten skriver om psykologi, eller om musikk eller litteratur eller fotball, som jeg jo er over middels interessert i.

Kanskje.

Ugh.

Den som kunne formulere seg...

Herunder gravlegges et ungt legeme

...og oppstår en aldrende skrott.

I min nære kjerne av venner har vi lenge vært bekymret for å bli gamle. Eller, mest bekymret har vi vært for å bli voksne. Men jo eldre vi har blitt, jo sikrere har vi blitt på at "voksen" er en dimensjon i livet man kanskje aldri trenger å berøre, og på den måten har bekymringen blitt gradvis mindre. Forrige måneds eskapader i en av sivilisasjonens krybber viser ihvertfall at selv om noen vaner er blitt endrede og dyrere, så er allikevel vårt uttrykk et uttrykk av barnlig glede og skadefryd. Men så var det dette med gammel da. For det er jo et uomtvistelig faktum at tiden går, uten stopp. Min mor hadde en åpenbaring ved forrige visitt i Fredrikstad, når hun, mens hun sto og kikket litt i bokhyllen min, kom på at hennes førstefødte med stormskritt (!) nærmer seg 30.

Sukk. Det har ikke vært noen slike åpenbaringer for meg. Men før du jubler og er glad på mine vegne, så kan jeg fortelle deg at dette er mest fordi jeg er pinlig klar over tidens forløp, det er ikke noe som sniker seg ut av sinnet lenge nok til at man kan få en overrasket åpenbaring over hvor fort den går. Jeg vet hvor fort den går. Det har imidlertid ikke bekymret meg så mye. Ser man bort ifra et par betennelser i leggene det siste halve året, så har jeg egentlig aldri vært i, eller følt meg i, bedre fysisk forfatning. Og jeg føler at jeg fortsatt danser rundt i stua og er sånn ca like sprelsk som før. Ta den, aldring!

Men aldringen slår tilbake. I dag kom den første, dessverre neppe den siste, alvorlige dommen. De kraftige smertene jeg hadde i ryggen for en tid siden, hvis siste manifestasjon har vært strålende smerter nedover i hofte og bein, viste seg å være prolaps. En føkkings skive i ryggen min er føkkings ødelagt. Jeg aner egentlig ikke hvor alvorlig det er eller hva det vil innebære (når kiropraktoren snakket om i verste fall, om å miste blærekontroll, og å miste muskelkontroll i foten, sluttet jeg å høre etter), men både kiropraktoren og min far hørtes ganske alvorlige ut når de snakket om det.

Det jeg hørte, var at kiropraktoren mente at jeg fortsatt var relativt ung, og at kroppen i utgangspunktet hadde lyst til å orden opp i dette selv. Jeg må inn til regelmessig besøk hos kiropraktoren -som sikkert kommer til å utøve smerte på meg hver gang- og ellers være snill med ryggen en måneds tid for å se om jeg blir symptomfri av det. Forhåpentligvis går det greit, og så har den godeste kiropraktormannen noen gode råd til hvordan jeg kan oppføre meg for at det ikke skal komme tilbake. Et gigantisk skår i gleden, var at mens jeg håpet at å være snill med ryggen innebar å løfte lite tungt og lignende, så mente kiropraktoren at dette også innebærer å la være med fotball, futsal og andre aktiviteter som inneholder plutselige og kraftige bevegelser. Håper inderlig at dette er aktiviteter som kan gjennopptas når den aktuelle skiven har lappet seg sammen igjen.

Et kjapt internettsøk viser at prolaps er et ganske vanlig fenomen, der de fleste blir bedre. Min far, som faktisk fikk dette da han var på min alder (takk, pappa!), har ikke blitt helt bra igjen. Men nå har ikke jeg noen jobb med uheldige fysiske belastninger eller noe sånt, og sannsynligvis er jeg i bedre form enn han, sånn ellers i ryggen og sånn (eh), at jeg tror det skal kunne gå greit. Skjønner også at hemmeligheten bak å bli frisk holdes godt skjult av kiropraktore og naprapater, sikkert for å sikre fremtidig arbeidsmengde. Men et tips greide jeg å grave frem, og det var at gange på ulendt terreng var noe av det beste for ryggen, prolaps eller ikke.

Så da får vel endelig krokodillen det hun egentlig gikk etter i min originale kontaktannonse; lange turer i tur og mark.

Vår, del II

Det er siste hele dagen i foreldrenes hus i Fredrikstad. En bror sitter oppe på sitt rom og pusler, ellers er det ganske så tomt. En helt middels fotballkamp rusler og går på skjermen. Helt middels, akkurat som den våren jeg såvidt hintet til i forrige innlegg.

Kroppen er enda ikke blitt helt kamerat, men litt forsøksvis bøying og tøying i går kan tyde på at den ihvertfall har sluttet å bli sur og sint i ettertid hver gang man leer på seg. Det kjedelige er at det er et par av de sentrale fotballbevegelsene som lager trøbbel, men, som den fine Krokodillen hintet til, det går nok greit å jogge -ihvertfall rolig.

Allikevel, kroppslig samarbeid eller ikke, denne psykologistudenten har en plan for resten av våren. For det første så skal studierutinene på plass. For å få til dette har jeg tenkt til å flytte PCen til kontoret på universitetet. Dette på grunn av en del skriftlige arbeider som er igjen dette semesteret, men også for å slippe å gå til biblioteket for å sjekke noen av de alt for mange mailadressene mine. I tillegg håper jeg på en god effekt i heimen, for dersom jeg gjør unna all diffus pc-knoting på skolen så slipper jeg å logge på hjemme. Og strengt talt så klarer facebook seg noen timer uten meg.

Jeg håper også at litt energi kommer tilbake med vårens sollys, slik at man igjen kan begynne å lage god mat og kose seg, og kanskje Krokodillen og jeg endelig får til å spise middag på det nye kjøkkenbordet. Uten TV. Det har blitt litt mange timer foran boksen de siste månedene. Min unnskyldning er at det er så lett, og så behagelig, å bare dumpe ned når været er vanskelig og man føler seg utslitt. Men strengt talt så er det ikke så ofte det er skikkelig dårlig vær, og egentlig så mener jo jeg at man til en viss grad velger selv om man skal føle seg utslitt eller ikke. Det er bare så fryktelig lett å velge det øyeblikkelig behagelige.

Forhåpentligvis er Krokodillen med på denne rotete tankerekken og så legger vi om til en knakende god avslutning på semesteret :)

Vår

Eller i alle fall noe som ligner. I Istanbul var det vår, og på østlandet er det noe som ligner. Hva som skjer i Tromsø vet jeg strengt talt ikke, men både værmelding og facebookmeldinger tyder på snø. Hipp hurra.

Det har vært en litt rar vår, psykologistuderingsmessig. Rar, fordi fysiske skavanker og en litt for full timeplan har ført til at studeringen har, i beste fall, vært sporadisk. Det samme har gjennomføringen hva gjelder kosthold og trening vært, så det er i øyeblikket en ikke-helt-fornøyd psykologistudent som klimprer avgårde på tastaturtangentene. Eller kanskje han bare er gretten fordi Krokodillen ikke er her.

Det blir kanskje litt for enkelt skylde på fysiske svikter, men sannheten er at jeg ikke fungerer helt optimalt når jeg ikke får svettet ut frustrasjoner minst et par-tre ganger i uken. Etter jul var beina fortsatt ikke helt gode, så fulgte en periode der diverse møteaktivitet gjorde både studering og trening vanskelig å prioritere. Men så. Så løsnet det, og det var antydning til formstigning. Hva gjør man da? Jo, da legger man ut på sesongens første, og eneste, skitur. Det er til dags dato stor usikkerhet til om det var det stygge fallet eller den fraværende teknikken som gav ryggen en støkk, men ødelagt har den ihvertfall vært siden, i rett over tre uker nå. Nå ser det atter ut til å løsne, og ryggsmertene har gått over i en litt rar, men minskende, smerte i hofte og lår. Men det er på vei bort, det er jeg ganske sikker på. Forhåpentligvis til over påske. Og over påske ser også timeplanen mye friere ut, så kanskje kan man komme inn i en god flyt igjen.

Være flink igjen. Få ting gjort igjen. Ha overskudd til å være en flink kjæreste igjen. Hjelpe Krokodillen med hennes studering igjen. Trene igjen.

Og kanskje, dersom jeg flytter pcen til kontoret på skolen, skrive igjen. Gudene vet at jeg kunne trengt litt trening der også. Fortsettelse følger. Forhåpentligvis.

Tromsø solo

Det er vinter i Tromsø. Omsider ser snøen ut til å ha funnet feste nok til å lyse opp de ellers mørke dagene. Og fint er det. Ekstra fint har det vært den siste uken når jeg har gått til og fra jobben på universitetet. Om morgenen er fjellene i sørøst (jeg gjetter, er ikke helt sikker på at det er riktig retningsangivelse, men pytt) opplyst bakenfor av et lyseblått lys som gjør silhuetten deres ganske så imponerende. Skotter man så bort på den motsatte delen av himmelen kan man se vakre mørke blå og lilla toner som sloss med mørket. Og etter arbeidsdagen sørger kulden for at tåke og skyer må vike vei, og her om dagen tok jeg meg selv i å dukke, av frykt for å stange hodet i månen. Dét er så stjerneklart det er.

Selvfølgelig, kulden har sine mindre praktiske sider. Som for eksempel at jeg må tine fjeset mitt i noen minutter etter å ha kommet på jobb før jeg blir istand til å snakke. Det at man er såpass lat at man ikke gidder ta på seg stilongs til gå turen når man må de av på jobb gjør også at lårene får et fint rødskjær et kvarters tid. Men alt i alt er det fint.

Min godeste Krokodille er ikke her hos meg denne uken, hun er og koser seg med familie og venner sørpå. Hvis det er lov for en søring å skrive sørpå da. Det er litt rart. Litt fint er det, jeg har alltid vært glad i å være alene hjemme, og dette er første gang jeg er det i denne leiligheten vår. Men det begynner å bli nok nå, hun må gjerne komme.

I hennes fravær så det i flere dager ut som om jeg hadde mistet evnen til å fornuftig ta til meg vått og tørt. Det har vært noen heller lite kreative middager, det har det. Og i går forspiste jeg meg skikkelig, da jeg spiste minst tre pizzastykker for mye før jeg valgte å sette til livs hele det fryste ostekake-eksperimentet. Resultatet av eksperimentet er at kaken smaker utmerket, også etter å ha vært fryst. Nam. Resultatet av min overspising var en særdeles oppblåst følese i magen, som gjorde at jeg utover natten lå på sengen med en pute under magen og stjerten til værs, mens jeg i ørsmå doser, øh, gjorde meg selv mindre oppblåst og bidro litt til oppvarmingen av soverommet. Eh...

Som om ikke det var nok, så skjedde det meg noe relativt morsomt på torsdag kveld også. Krokodillen hadde satt igjen noe te her i leiligheten som jeg husket at hun hadde sagt hun selv ikke tålte, slik at jeg bare kunne drikke den opp. Teen var ypperlig og god, og passet riktig så godt til oppgaveskrivingen jeg var igang med. Både to og tre, og kanskje til og med fire kopper fant veien ned i magen den kvelden, for det var godt med noe varmt også, siden det har vært litt kaldt på gulvet her. Uansett, hadde jeg tenkt meg om hadde jeg kanskje husket hvorfor Krokodillen ikke skulle ha den teen -den var full av koffein. Så selv om jeg la meg rundt elleve, sovnet jeg ikke før i tretiden den natten. Uheldigvis er det ikke slik at koffein bidrar til våkenhet den påfølgende morgenen.

I dag har jeg også fått inn en liten treningsøkt. Det var digg, på den måten at leggene samarbeidet ganske så fint. I gjengjeld brukte jeg godt over et kvarter på å tøye og stelle med dem. Forhåpentligvis kan vi ha et godt samarbeid fremover. Og det var ganske pyton, på den måten at jeg stadig lar meg forbause over hvor stort forfall det er mulig å dra på seg på en liten måned. Sheesh.

I helgen har jeg vært ganske flink. Jeg har vasket ull, og det så ut til å gå greit, og jeg har ryddet ut av bagen min, som sto midt i gangen i noen dager etter at jeg kom hjem. Okei, kanskje ikke kjempeimponerende, men legg til at jeg idag laget en ganske så god grønnsaksgryterett, så er det ikke så verst.

Eller hva?