Vår

Eller i alle fall noe som ligner. I Istanbul var det vår, og på østlandet er det noe som ligner. Hva som skjer i Tromsø vet jeg strengt talt ikke, men både værmelding og facebookmeldinger tyder på snø. Hipp hurra.

Det har vært en litt rar vår, psykologistuderingsmessig. Rar, fordi fysiske skavanker og en litt for full timeplan har ført til at studeringen har, i beste fall, vært sporadisk. Det samme har gjennomføringen hva gjelder kosthold og trening vært, så det er i øyeblikket en ikke-helt-fornøyd psykologistudent som klimprer avgårde på tastaturtangentene. Eller kanskje han bare er gretten fordi Krokodillen ikke er her.

Det blir kanskje litt for enkelt skylde på fysiske svikter, men sannheten er at jeg ikke fungerer helt optimalt når jeg ikke får svettet ut frustrasjoner minst et par-tre ganger i uken. Etter jul var beina fortsatt ikke helt gode, så fulgte en periode der diverse møteaktivitet gjorde både studering og trening vanskelig å prioritere. Men så. Så løsnet det, og det var antydning til formstigning. Hva gjør man da? Jo, da legger man ut på sesongens første, og eneste, skitur. Det er til dags dato stor usikkerhet til om det var det stygge fallet eller den fraværende teknikken som gav ryggen en støkk, men ødelagt har den ihvertfall vært siden, i rett over tre uker nå. Nå ser det atter ut til å løsne, og ryggsmertene har gått over i en litt rar, men minskende, smerte i hofte og lår. Men det er på vei bort, det er jeg ganske sikker på. Forhåpentligvis til over påske. Og over påske ser også timeplanen mye friere ut, så kanskje kan man komme inn i en god flyt igjen.

Være flink igjen. Få ting gjort igjen. Ha overskudd til å være en flink kjæreste igjen. Hjelpe Krokodillen med hennes studering igjen. Trene igjen.

Og kanskje, dersom jeg flytter pcen til kontoret på skolen, skrive igjen. Gudene vet at jeg kunne trengt litt trening der også. Fortsettelse følger. Forhåpentligvis.