Herunder gravlegges et ungt legeme

...og oppstår en aldrende skrott.

I min nære kjerne av venner har vi lenge vært bekymret for å bli gamle. Eller, mest bekymret har vi vært for å bli voksne. Men jo eldre vi har blitt, jo sikrere har vi blitt på at "voksen" er en dimensjon i livet man kanskje aldri trenger å berøre, og på den måten har bekymringen blitt gradvis mindre. Forrige måneds eskapader i en av sivilisasjonens krybber viser ihvertfall at selv om noen vaner er blitt endrede og dyrere, så er allikevel vårt uttrykk et uttrykk av barnlig glede og skadefryd. Men så var det dette med gammel da. For det er jo et uomtvistelig faktum at tiden går, uten stopp. Min mor hadde en åpenbaring ved forrige visitt i Fredrikstad, når hun, mens hun sto og kikket litt i bokhyllen min, kom på at hennes førstefødte med stormskritt (!) nærmer seg 30.

Sukk. Det har ikke vært noen slike åpenbaringer for meg. Men før du jubler og er glad på mine vegne, så kan jeg fortelle deg at dette er mest fordi jeg er pinlig klar over tidens forløp, det er ikke noe som sniker seg ut av sinnet lenge nok til at man kan få en overrasket åpenbaring over hvor fort den går. Jeg vet hvor fort den går. Det har imidlertid ikke bekymret meg så mye. Ser man bort ifra et par betennelser i leggene det siste halve året, så har jeg egentlig aldri vært i, eller følt meg i, bedre fysisk forfatning. Og jeg føler at jeg fortsatt danser rundt i stua og er sånn ca like sprelsk som før. Ta den, aldring!

Men aldringen slår tilbake. I dag kom den første, dessverre neppe den siste, alvorlige dommen. De kraftige smertene jeg hadde i ryggen for en tid siden, hvis siste manifestasjon har vært strålende smerter nedover i hofte og bein, viste seg å være prolaps. En føkkings skive i ryggen min er føkkings ødelagt. Jeg aner egentlig ikke hvor alvorlig det er eller hva det vil innebære (når kiropraktoren snakket om i verste fall, om å miste blærekontroll, og å miste muskelkontroll i foten, sluttet jeg å høre etter), men både kiropraktoren og min far hørtes ganske alvorlige ut når de snakket om det.

Det jeg hørte, var at kiropraktoren mente at jeg fortsatt var relativt ung, og at kroppen i utgangspunktet hadde lyst til å orden opp i dette selv. Jeg må inn til regelmessig besøk hos kiropraktoren -som sikkert kommer til å utøve smerte på meg hver gang- og ellers være snill med ryggen en måneds tid for å se om jeg blir symptomfri av det. Forhåpentligvis går det greit, og så har den godeste kiropraktormannen noen gode råd til hvordan jeg kan oppføre meg for at det ikke skal komme tilbake. Et gigantisk skår i gleden, var at mens jeg håpet at å være snill med ryggen innebar å løfte lite tungt og lignende, så mente kiropraktoren at dette også innebærer å la være med fotball, futsal og andre aktiviteter som inneholder plutselige og kraftige bevegelser. Håper inderlig at dette er aktiviteter som kan gjennopptas når den aktuelle skiven har lappet seg sammen igjen.

Et kjapt internettsøk viser at prolaps er et ganske vanlig fenomen, der de fleste blir bedre. Min far, som faktisk fikk dette da han var på min alder (takk, pappa!), har ikke blitt helt bra igjen. Men nå har ikke jeg noen jobb med uheldige fysiske belastninger eller noe sånt, og sannsynligvis er jeg i bedre form enn han, sånn ellers i ryggen og sånn (eh), at jeg tror det skal kunne gå greit. Skjønner også at hemmeligheten bak å bli frisk holdes godt skjult av kiropraktore og naprapater, sikkert for å sikre fremtidig arbeidsmengde. Men et tips greide jeg å grave frem, og det var at gange på ulendt terreng var noe av det beste for ryggen, prolaps eller ikke.

Så da får vel endelig krokodillen det hun egentlig gikk etter i min originale kontaktannonse; lange turer i tur og mark.