Herunder gravlegges et ungt legeme

...og oppstår en aldrende skrott.

I min nære kjerne av venner har vi lenge vært bekymret for å bli gamle. Eller, mest bekymret har vi vært for å bli voksne. Men jo eldre vi har blitt, jo sikrere har vi blitt på at "voksen" er en dimensjon i livet man kanskje aldri trenger å berøre, og på den måten har bekymringen blitt gradvis mindre. Forrige måneds eskapader i en av sivilisasjonens krybber viser ihvertfall at selv om noen vaner er blitt endrede og dyrere, så er allikevel vårt uttrykk et uttrykk av barnlig glede og skadefryd. Men så var det dette med gammel da. For det er jo et uomtvistelig faktum at tiden går, uten stopp. Min mor hadde en åpenbaring ved forrige visitt i Fredrikstad, når hun, mens hun sto og kikket litt i bokhyllen min, kom på at hennes førstefødte med stormskritt (!) nærmer seg 30.

Sukk. Det har ikke vært noen slike åpenbaringer for meg. Men før du jubler og er glad på mine vegne, så kan jeg fortelle deg at dette er mest fordi jeg er pinlig klar over tidens forløp, det er ikke noe som sniker seg ut av sinnet lenge nok til at man kan få en overrasket åpenbaring over hvor fort den går. Jeg vet hvor fort den går. Det har imidlertid ikke bekymret meg så mye. Ser man bort ifra et par betennelser i leggene det siste halve året, så har jeg egentlig aldri vært i, eller følt meg i, bedre fysisk forfatning. Og jeg føler at jeg fortsatt danser rundt i stua og er sånn ca like sprelsk som før. Ta den, aldring!

Men aldringen slår tilbake. I dag kom den første, dessverre neppe den siste, alvorlige dommen. De kraftige smertene jeg hadde i ryggen for en tid siden, hvis siste manifestasjon har vært strålende smerter nedover i hofte og bein, viste seg å være prolaps. En føkkings skive i ryggen min er føkkings ødelagt. Jeg aner egentlig ikke hvor alvorlig det er eller hva det vil innebære (når kiropraktoren snakket om i verste fall, om å miste blærekontroll, og å miste muskelkontroll i foten, sluttet jeg å høre etter), men både kiropraktoren og min far hørtes ganske alvorlige ut når de snakket om det.

Det jeg hørte, var at kiropraktoren mente at jeg fortsatt var relativt ung, og at kroppen i utgangspunktet hadde lyst til å orden opp i dette selv. Jeg må inn til regelmessig besøk hos kiropraktoren -som sikkert kommer til å utøve smerte på meg hver gang- og ellers være snill med ryggen en måneds tid for å se om jeg blir symptomfri av det. Forhåpentligvis går det greit, og så har den godeste kiropraktormannen noen gode råd til hvordan jeg kan oppføre meg for at det ikke skal komme tilbake. Et gigantisk skår i gleden, var at mens jeg håpet at å være snill med ryggen innebar å løfte lite tungt og lignende, så mente kiropraktoren at dette også innebærer å la være med fotball, futsal og andre aktiviteter som inneholder plutselige og kraftige bevegelser. Håper inderlig at dette er aktiviteter som kan gjennopptas når den aktuelle skiven har lappet seg sammen igjen.

Et kjapt internettsøk viser at prolaps er et ganske vanlig fenomen, der de fleste blir bedre. Min far, som faktisk fikk dette da han var på min alder (takk, pappa!), har ikke blitt helt bra igjen. Men nå har ikke jeg noen jobb med uheldige fysiske belastninger eller noe sånt, og sannsynligvis er jeg i bedre form enn han, sånn ellers i ryggen og sånn (eh), at jeg tror det skal kunne gå greit. Skjønner også at hemmeligheten bak å bli frisk holdes godt skjult av kiropraktore og naprapater, sikkert for å sikre fremtidig arbeidsmengde. Men et tips greide jeg å grave frem, og det var at gange på ulendt terreng var noe av det beste for ryggen, prolaps eller ikke.

Så da får vel endelig krokodillen det hun egentlig gikk etter i min originale kontaktannonse; lange turer i tur og mark.

Vår, del II

Det er siste hele dagen i foreldrenes hus i Fredrikstad. En bror sitter oppe på sitt rom og pusler, ellers er det ganske så tomt. En helt middels fotballkamp rusler og går på skjermen. Helt middels, akkurat som den våren jeg såvidt hintet til i forrige innlegg.

Kroppen er enda ikke blitt helt kamerat, men litt forsøksvis bøying og tøying i går kan tyde på at den ihvertfall har sluttet å bli sur og sint i ettertid hver gang man leer på seg. Det kjedelige er at det er et par av de sentrale fotballbevegelsene som lager trøbbel, men, som den fine Krokodillen hintet til, det går nok greit å jogge -ihvertfall rolig.

Allikevel, kroppslig samarbeid eller ikke, denne psykologistudenten har en plan for resten av våren. For det første så skal studierutinene på plass. For å få til dette har jeg tenkt til å flytte PCen til kontoret på universitetet. Dette på grunn av en del skriftlige arbeider som er igjen dette semesteret, men også for å slippe å gå til biblioteket for å sjekke noen av de alt for mange mailadressene mine. I tillegg håper jeg på en god effekt i heimen, for dersom jeg gjør unna all diffus pc-knoting på skolen så slipper jeg å logge på hjemme. Og strengt talt så klarer facebook seg noen timer uten meg.

Jeg håper også at litt energi kommer tilbake med vårens sollys, slik at man igjen kan begynne å lage god mat og kose seg, og kanskje Krokodillen og jeg endelig får til å spise middag på det nye kjøkkenbordet. Uten TV. Det har blitt litt mange timer foran boksen de siste månedene. Min unnskyldning er at det er så lett, og så behagelig, å bare dumpe ned når været er vanskelig og man føler seg utslitt. Men strengt talt så er det ikke så ofte det er skikkelig dårlig vær, og egentlig så mener jo jeg at man til en viss grad velger selv om man skal føle seg utslitt eller ikke. Det er bare så fryktelig lett å velge det øyeblikkelig behagelige.

Forhåpentligvis er Krokodillen med på denne rotete tankerekken og så legger vi om til en knakende god avslutning på semesteret :)

Vår

Eller i alle fall noe som ligner. I Istanbul var det vår, og på østlandet er det noe som ligner. Hva som skjer i Tromsø vet jeg strengt talt ikke, men både værmelding og facebookmeldinger tyder på snø. Hipp hurra.

Det har vært en litt rar vår, psykologistuderingsmessig. Rar, fordi fysiske skavanker og en litt for full timeplan har ført til at studeringen har, i beste fall, vært sporadisk. Det samme har gjennomføringen hva gjelder kosthold og trening vært, så det er i øyeblikket en ikke-helt-fornøyd psykologistudent som klimprer avgårde på tastaturtangentene. Eller kanskje han bare er gretten fordi Krokodillen ikke er her.

Det blir kanskje litt for enkelt skylde på fysiske svikter, men sannheten er at jeg ikke fungerer helt optimalt når jeg ikke får svettet ut frustrasjoner minst et par-tre ganger i uken. Etter jul var beina fortsatt ikke helt gode, så fulgte en periode der diverse møteaktivitet gjorde både studering og trening vanskelig å prioritere. Men så. Så løsnet det, og det var antydning til formstigning. Hva gjør man da? Jo, da legger man ut på sesongens første, og eneste, skitur. Det er til dags dato stor usikkerhet til om det var det stygge fallet eller den fraværende teknikken som gav ryggen en støkk, men ødelagt har den ihvertfall vært siden, i rett over tre uker nå. Nå ser det atter ut til å løsne, og ryggsmertene har gått over i en litt rar, men minskende, smerte i hofte og lår. Men det er på vei bort, det er jeg ganske sikker på. Forhåpentligvis til over påske. Og over påske ser også timeplanen mye friere ut, så kanskje kan man komme inn i en god flyt igjen.

Være flink igjen. Få ting gjort igjen. Ha overskudd til å være en flink kjæreste igjen. Hjelpe Krokodillen med hennes studering igjen. Trene igjen.

Og kanskje, dersom jeg flytter pcen til kontoret på skolen, skrive igjen. Gudene vet at jeg kunne trengt litt trening der også. Fortsettelse følger. Forhåpentligvis.