Det er en hverdag igjen. Arbeidsdag, for personer som driver med slikt. Hverdag, og jeg tenker at det kanskje er mulig å få gjort noe på den rapporten. Eller, tenker blir vel feil, jeg tenkte det i går kveld før jeg sovnet, tenker ikke så mye på det akkurat nå. Vil heller gå en tur, lese litt eller spille Wii med en bror.
Burde skrevet noen organisasjonsmailer nå, så hadde jeg sluppet det etter nyttår, burde skrevet mail til studentavisen, burde absolutt få gjort den rapporten, burde laget et årsregnskap for en organisasjon, burde skrevet noe til futsalgjengen, burde burde burde. Men jeg har ikke lyst. Jeg tror at jeg må gjøre en liten innsats for å komme opp om morgenen. Når man ikke står opp før elleve og så bruker halvannen time på å spise frokost og lese aviser så sier det seg selv at dagen blir litt sløv. Men det er jo ferie. Og kanskje har jeg fortjent det.
Julaften var stor stas. Det var deilig mat, fine julegaver, en flott familie og mere mat. Det er når jeg tror det ikke går an å spise mer riskrem at jeg tar frem noe av min fantomvilje og beviser at jo, det går an. Smertene til tross... Så har det vært et par dager til med familie av den mer perifere sorten, tanter og onkler og besteforeldre. Det er hyggelig nok det, og mer god mat ute og går, men det er ikke helt min greie. Det er en omgangsform som jeg egentlig ikke synes så mye om, en forventning om at alle må være like interesserte i alle, -selv om jeg vet at innerst inne så blåser ihvertfall majoriteten av tantene mine en lang mars i hvordan studiene mine i Bergen? Trondheim? Tromsø! foretar seg. Spørsmål av typen går det bra der og der, med studier og jobb og samboer der og der skal helst besvares i en setning før den travle tante har gått videre til neste. Og får man først en onkel eller et søskenbarn inn i en samtale som går bittelitt dypere, så går det ikke mange minuttene før det kommer en annen onkel og setter seg på en stolkant og bryter opp samtalen med et lite interessant spørsmål (jeg sier uinteressant spørsmål siden et eventuelt svar ihvertfall ikke er særlig nøye å få med seg) før han svinser videre til neste bord.
Men det er jo stort sett hyggelig. Ihvertfall har det vært hyggelig siden jeg lærte meg at den skiftende oppmerksomheten ikke skyltes at det var jeg som var usedvanlig kjedelig person, men at det var en fenomen frembrakt av omstendighetene. De mest givende stundene i slike selskaper synes for meg å være svært tidlig, før det har kommet så mange at man sliter med å hilse på alle, eller også de senere par timer, når de mest utålmodige har fartet videre og man har fått gjort unna den verste panikkhilsningen og fått krysset av samtlige slektninger på bra, hva, hvor-skjemaet. Da hender det at man kan få pratet med noen og enhver.
Ah, den rapporten ja... Wii? Wiiiiiiiiiiiiiiiiiiii!
tirsdag 27. desember 2011
torsdag 22. desember 2011
Nye muligheter
Jeg har vært flink. Betalt semesteravgift og meldt meg til både undervisning og eksamen i neste semesters obligatoriske emner. Jeg er tidlig ute, og det er ikke (bare) fodi julegavehandlingen har etterlatt bankkontoen sliten og hul. Jeg er nemlig nysgjerrig. Og dersom man tar i betraktning at jeg har gledet meg til det neste semester siden midt i det inneværende, er det kanskje ikke så rart.
Akkurat hva jeg gleder meg til er litt mer uklart. Jeg har lest igjennom emnebeskrivelsene til mine tre obligatoriske fag, affektiv nevrovitenskap, psykometri og forskningsartikkel II. Ikke noe av det jeg så der fikk hjernen min til å vibrere av vellyst akkurat. Affektiv nevrovitenskap ser ut til å vøre en videreføring av kognitiv nevrovitenskap, en annen vinkling på nevrovitenskap altså, med samme pensumforfattere, og stort sett de samme foreleserne. Gjesp. Forskningsartikkel II bygger naturlig nok på forskningsartikkel I, og skal, hold dere fast, lære oss å lese og skrive nettopp forskningsartikler. Det ser temmelig tørt ut, men jeg fikk et stalltips av en noen kull over om at dersom man legger ned litt innsats dette semesteret, kan man flyte på det man skrev nesten helt opp til hovedoppgaven. Det høres unektelig sweet ut. Psykometri kan kanskje bli morsomt, vi skal få prøve oss ute i felten og teste noen kids. Ikke akkurat rakettforskning for undertegnede som har hatt dette som jobb tidligere, men det blir sikkert kurant å friske opp i det. Dessuten skal vi ha den gamle frekke svensk-iraneren som foreleser, og han var et av få positive overraskelser denne høsten, kanskje kan han fortsette å levere varene.
Rett før jeg skulle skrive den siste leddsetningen der, så stoppet pcen helt opp. Alt frøs, og maskinen ble helt uresponsiv. Det er tredje gang på like mange dager. Det har skjedd mens maskinen har gått for fullt, mens den har vært relativt kald, som nå, når det har blitt kjørt video, og når det ikke har vært video. Det eneste andre tegnet til ustabilitet jeg har opplevd var litt dårlig kontakt i en av usb-portene i går, men kanskje tegner det et dystert bilde, et bilde av at dette kraftverket synger på sine siste vers. Jeg håper ikke det.
Uansett, jeg hadde tenkt til å skrive litt om de emnene jeg vurderte å melde meg opp i, men siden Firefox etter omstarten ikke klarte å hente opp de 19 fanene det var snakk om, så får det bli en annen gang.
Hey, nesten publisert før midnatt -I'm getting better!
Akkurat hva jeg gleder meg til er litt mer uklart. Jeg har lest igjennom emnebeskrivelsene til mine tre obligatoriske fag, affektiv nevrovitenskap, psykometri og forskningsartikkel II. Ikke noe av det jeg så der fikk hjernen min til å vibrere av vellyst akkurat. Affektiv nevrovitenskap ser ut til å vøre en videreføring av kognitiv nevrovitenskap, en annen vinkling på nevrovitenskap altså, med samme pensumforfattere, og stort sett de samme foreleserne. Gjesp. Forskningsartikkel II bygger naturlig nok på forskningsartikkel I, og skal, hold dere fast, lære oss å lese og skrive nettopp forskningsartikler. Det ser temmelig tørt ut, men jeg fikk et stalltips av en noen kull over om at dersom man legger ned litt innsats dette semesteret, kan man flyte på det man skrev nesten helt opp til hovedoppgaven. Det høres unektelig sweet ut. Psykometri kan kanskje bli morsomt, vi skal få prøve oss ute i felten og teste noen kids. Ikke akkurat rakettforskning for undertegnede som har hatt dette som jobb tidligere, men det blir sikkert kurant å friske opp i det. Dessuten skal vi ha den gamle frekke svensk-iraneren som foreleser, og han var et av få positive overraskelser denne høsten, kanskje kan han fortsette å levere varene.
Rett før jeg skulle skrive den siste leddsetningen der, så stoppet pcen helt opp. Alt frøs, og maskinen ble helt uresponsiv. Det er tredje gang på like mange dager. Det har skjedd mens maskinen har gått for fullt, mens den har vært relativt kald, som nå, når det har blitt kjørt video, og når det ikke har vært video. Det eneste andre tegnet til ustabilitet jeg har opplevd var litt dårlig kontakt i en av usb-portene i går, men kanskje tegner det et dystert bilde, et bilde av at dette kraftverket synger på sine siste vers. Jeg håper ikke det.
Uansett, jeg hadde tenkt til å skrive litt om de emnene jeg vurderte å melde meg opp i, men siden Firefox etter omstarten ikke klarte å hente opp de 19 fanene det var snakk om, så får det bli en annen gang.
Hey, nesten publisert før midnatt -I'm getting better!
onsdag 21. desember 2011
Så er vi der igjen
Én dag tok det før gode skriveforsetter møtte apatiens spøkelse, ble skremt og gjemte seg i skapet. Men nå er jeg ute igjen. Av skapet. Og skriver. Midt på natten, litt som jeg gjorde før, på den tiden da jeg første ble kjent med Krokodillen. Det var liksom enklest å sette seg ned da. Få andre ting som forstyrrer. Eller er det kanskje det at skrivingen min ikke tåler dagens lys? Er det så dårlig?
Det kan i og for seg hende, så lite trening jeg for tiden har. Alt krever jo øvelse. Og rutiner, ikke minst, herregud så mye lettere alt er når det er en vane.
Jeg klarte, for andre dag i dag, å ta noen få armhevinger og noen killer magerepetisjoner jeg har lært av Kroko. Det er jo nesten en vane. Det er ihvertfall trist å kjenne hvor fort musklene jeg skiftvis har hatt i armene forsvinner. Kanskje like greit at jeg ønsket meg proteintilskudd til jul av mine treningsbrødre. Så kan jeg ihvertfall ikke unnskylde meg med det lenger.
Hoi vey, får håpe det glir litt lettere i morgen, for dette, ja dette var traurige greier. Gjesp. God natt.
Det kan i og for seg hende, så lite trening jeg for tiden har. Alt krever jo øvelse. Og rutiner, ikke minst, herregud så mye lettere alt er når det er en vane.
Jeg klarte, for andre dag i dag, å ta noen få armhevinger og noen killer magerepetisjoner jeg har lært av Kroko. Det er jo nesten en vane. Det er ihvertfall trist å kjenne hvor fort musklene jeg skiftvis har hatt i armene forsvinner. Kanskje like greit at jeg ønsket meg proteintilskudd til jul av mine treningsbrødre. Så kan jeg ihvertfall ikke unnskylde meg med det lenger.
Hoi vey, får håpe det glir litt lettere i morgen, for dette, ja dette var traurige greier. Gjesp. God natt.
tirsdag 20. desember 2011
Jôl
Semesteret sleper seg mot sin siste slutt. Egentlig var undertegnede ferdig med dette semesteret i oktober, ihvertfall dersom man skal dømme etter motivasjonen. Men det er kanskje ikke så lurt å la motivasjon være den avgjørende faktor -i så fall har jeg vært igjennom noen mirakuløst korte semestere opp igjennom.
Det er altså ikke helt ferdig enda. Det gjenstår en oppgave, en artikkel. Jeg prøver veldig å ikke mislike de i administrasjonen sterkt for å ha skjøvet innleveringsfristen over nyttår, men strengt talt kan jeg ikke skylde på dem for at jeg ikke får ut fingeren før siste-frist datoen kommer til syne i horisonten. Jeg prøver nå iherdig å mane til innsats ved hjelp av en (ig)nobelprisvinnende metode, nemlig strukturert prokrastinasjon. Les mer om det her. Metoden lover at den kan gjøre selv mennesker som meg til effektive individer. Det ser lovende ut, og uansett er det morsomt å lese om.
Ah, motivasjon ja, det har vært mangelvare denne høsten! Noen blaff har det vært, men det har stort sett handlet om andre prosjekter enn denne studeringen. Heldigvis hadde vi en uke nå på slutten med observasjonspraksis, som for meg var en veldig positiv opplevelse. Jeg sier for meg, fordi det for mange i klassen var en stor skuffelse. Det var mye med den uken som kunne vært gjort bedre, men mine forventninger var nok skrudd riktigere til enn mange andres. Uansett, vi fikk følge en psykolog rundt i en uke, være med på alt fra fagmøter til pasientmøter, og fikk spurt en rekke spørsmål om alt mulig rart. For min del fikk jeg bekreftelsene jeg søkte på at jobben virker spennende, utviklende og ikke minst selvstendig. Jeg liker frihet. I tillegg sitter jeg igjen med en følelse av at det er en jobb jeg kan mestre godt, at balansen mellom empati og evnen til å ikke la problemstillingene man møter på ta helt overhånd er sånn noenlunde bra. Om det går an å si det etter en bitteliten håndfull møter da.
Den siste uka tok jeg en sjefsavgjørelse og lot rapport være rapport og heller kose meg med Krokodillen, spille Wii, spise julekaker og ordne gaver. Det var digg, i grunn.
Nå har det gått snart to uker, og jeg har ikke latt artikkelen plage meg nevneverdig så langt. Men i morgen...
Den fine lille krokodillen befinner seg på andre siden av landet etter at jeg forlot Finnmarks navle i går formiddag. I tolvte time fant jeg senere ut, hadde jeg blitt noe lengre måtte jeg visst taklet både røyket kokt fisk og slapp multekrem! Puh! Håper hun har det fint der oppe :)
Det er altså ikke helt ferdig enda. Det gjenstår en oppgave, en artikkel. Jeg prøver veldig å ikke mislike de i administrasjonen sterkt for å ha skjøvet innleveringsfristen over nyttår, men strengt talt kan jeg ikke skylde på dem for at jeg ikke får ut fingeren før siste-frist datoen kommer til syne i horisonten. Jeg prøver nå iherdig å mane til innsats ved hjelp av en (ig)nobelprisvinnende metode, nemlig strukturert prokrastinasjon. Les mer om det her. Metoden lover at den kan gjøre selv mennesker som meg til effektive individer. Det ser lovende ut, og uansett er det morsomt å lese om.
Ah, motivasjon ja, det har vært mangelvare denne høsten! Noen blaff har det vært, men det har stort sett handlet om andre prosjekter enn denne studeringen. Heldigvis hadde vi en uke nå på slutten med observasjonspraksis, som for meg var en veldig positiv opplevelse. Jeg sier for meg, fordi det for mange i klassen var en stor skuffelse. Det var mye med den uken som kunne vært gjort bedre, men mine forventninger var nok skrudd riktigere til enn mange andres. Uansett, vi fikk følge en psykolog rundt i en uke, være med på alt fra fagmøter til pasientmøter, og fikk spurt en rekke spørsmål om alt mulig rart. For min del fikk jeg bekreftelsene jeg søkte på at jobben virker spennende, utviklende og ikke minst selvstendig. Jeg liker frihet. I tillegg sitter jeg igjen med en følelse av at det er en jobb jeg kan mestre godt, at balansen mellom empati og evnen til å ikke la problemstillingene man møter på ta helt overhånd er sånn noenlunde bra. Om det går an å si det etter en bitteliten håndfull møter da.
Den siste uka tok jeg en sjefsavgjørelse og lot rapport være rapport og heller kose meg med Krokodillen, spille Wii, spise julekaker og ordne gaver. Det var digg, i grunn.
Nå har det gått snart to uker, og jeg har ikke latt artikkelen plage meg nevneverdig så langt. Men i morgen...
Den fine lille krokodillen befinner seg på andre siden av landet etter at jeg forlot Finnmarks navle i går formiddag. I tolvte time fant jeg senere ut, hadde jeg blitt noe lengre måtte jeg visst taklet både røyket kokt fisk og slapp multekrem! Puh! Håper hun har det fint der oppe :)
onsdag 16. november 2011
I utakt
Filantrop. Det er vel det vi egentlig alle, etter litt omtanke, har lyst til å bli når man blir riktig stor. Filantrop. Reise rundt, øse av sin rikdom og sin visdom i en jakt på å gjøre verden til et bedre sted.
Vel, som psykologistudent har jeg nok på effektivt vis ryddet unna alternativet om å bli skikkelig, skikkelig rik, så jeg tenkte at man kanskje kunne starte i det små i stedet. Lure systemet, og frekt dele av både rikdom og visdom mens man enda ikke har så mye av noen av delene. Ikke så smart sier du -pokker så smart sier jeg. Og anstendig. Anstendighet.
Denne psykologistudenten trodde nemlig at han hadde fått en god idé. At han nå gikk i en klasse som tross alt består av noen av landsdelens mest oppegående mennesker. Ihvertfall har de hatt forstand alle sammen til å raske sammen de beste karakterer pugging og flaks kan oppdrive. Jeg tenkte at vi som priveligerte studenter i verdens beste land å bo i, kanskje kunne dele litt av det vi hadde, med andre. Min idé var at vi som samlet kull hver måned kunne betale inn et fast beløp, og at de engasjerte av oss hver måned presenterte respektive gode formål som kullet så stemte over, før man overrakte summen til hvem det nå måtte være. Kanskje kunne det bli en stor organisasjon, kanskje det lokale asylmottaket. Og som jeg sa, bare tenk, en ubetydelig sum som en hundrelapp på hver av oss blir nesten tre og et halvt tusen i måneden -tenk for en forskjell det kan gjøre for et lokalt mental helse-foretak, som må snu på hver en krone. Tenk at dette blir førti tusen i året -en ganske signifikant sum, hvis man tenker etter (og håpløst lite signifikant om man tenker med den vrange hjernen), og jeg så for meg smilende mottagere og stolte klassekamerater.
Jeg burde kanskje skjønt hvilken vei det bar når jeg og de få andre som tente på idéen umiddelbart måtte kjøpslå ganske lenge før vi fikk klassen med på, hold deg fast, tyve kroner. Men dette slukket egentlig ikke håpet mitt, all den tid vi har flere med barn i klassen og kanskje et par til som kan argumentere relativt godt for at en hundrelapp utgjør en forskjell. Tenkte at dersom vi la oss såpass lavt ville vi ihvertfall få med alle sammen. Og dersom alle ble med, kunne man sette igang neste ledd, som ville vært å utfordre de andre kullene ved vårt institutt. Når alle studentene var med, kunne man utfordret de ansatte, når de var med de andre instituttene ved fakultetet. Studentene ved de andre universitetene, osv. Av de latterlige 20 kronene kunne det gjennom dette blitt en ikke latterlig sum.
Tanken var videre at ved å holde en avstemning hver måned ville man lokke frem kampsaker fra noen og enhver, og tvinge alle til å faktisk tenke etter og høre litt om forskjellige prosjekter som forsøker å gjøre en forskjell i verden.
Jeg skriver ned dette fordi jeg fortsatt føler at dette var en god idé, og ved å få det ned kan jeg forsøke å glemme nedturen som kom, for så å sjekke dette for å se om det fortsatt virker som en god idé.
For nedturen kom. Den andre måneden. Kun en tredjedel hadde betalt inn den månedlige summen, og jeg og prosjektets kasserer henvendte oss til klassen for å høre om det var rutinen som ikke var på plass enda, eller hva det var. Nei, sa noen, de var vel ikke så veldig engasjerte over noen av de to prosjektene som var fremmet denne måneden, uten at de på oppfordring kunne si hvorfor, ei heller hvorfor de da ikke hadde kommet med andre prosjekter de synes er mer verdige enn regnskogforvaring og lokalt arbeid med wayback her i Tromsø. Nei, de var nå ikke helt sikre på om bidraget deres ville gå til en sak de kunne stå innefor. Ja, i det hele tatt skulle man tro man i utgangspunktet hadde forpliktet seg til mer enn det som nesten utgjør prisen for en kaffe på campus' kaffebar.
På dette tidspunkt hadde jeg tross alt vett til å innse at slaget, om det ikke var tapt, ihvertfall hadde tatt livet av initiativet. Resten av klassen fortsatte å krangle relativt opphetet en stund til, før man foretok en avsteming ingen riktig ble fornøyd med, men der man bestemte seg for å gå for et vinlotteri i stedet. Og kanskje kunne overskuddet heller gå til klassens julebord? Som en sa: da får man ihvertfall noe igjen for det.
Psykologistudentens misantropi er på dette tidspunktet såpass ille at det truer med å flomme ut av porene, slik at han evakuerte campus før han sa noe dumt.
Så får vi se, var nå dette en god idé?
Vel, som psykologistudent har jeg nok på effektivt vis ryddet unna alternativet om å bli skikkelig, skikkelig rik, så jeg tenkte at man kanskje kunne starte i det små i stedet. Lure systemet, og frekt dele av både rikdom og visdom mens man enda ikke har så mye av noen av delene. Ikke så smart sier du -pokker så smart sier jeg. Og anstendig. Anstendighet.
Denne psykologistudenten trodde nemlig at han hadde fått en god idé. At han nå gikk i en klasse som tross alt består av noen av landsdelens mest oppegående mennesker. Ihvertfall har de hatt forstand alle sammen til å raske sammen de beste karakterer pugging og flaks kan oppdrive. Jeg tenkte at vi som priveligerte studenter i verdens beste land å bo i, kanskje kunne dele litt av det vi hadde, med andre. Min idé var at vi som samlet kull hver måned kunne betale inn et fast beløp, og at de engasjerte av oss hver måned presenterte respektive gode formål som kullet så stemte over, før man overrakte summen til hvem det nå måtte være. Kanskje kunne det bli en stor organisasjon, kanskje det lokale asylmottaket. Og som jeg sa, bare tenk, en ubetydelig sum som en hundrelapp på hver av oss blir nesten tre og et halvt tusen i måneden -tenk for en forskjell det kan gjøre for et lokalt mental helse-foretak, som må snu på hver en krone. Tenk at dette blir førti tusen i året -en ganske signifikant sum, hvis man tenker etter (og håpløst lite signifikant om man tenker med den vrange hjernen), og jeg så for meg smilende mottagere og stolte klassekamerater.
Jeg burde kanskje skjønt hvilken vei det bar når jeg og de få andre som tente på idéen umiddelbart måtte kjøpslå ganske lenge før vi fikk klassen med på, hold deg fast, tyve kroner. Men dette slukket egentlig ikke håpet mitt, all den tid vi har flere med barn i klassen og kanskje et par til som kan argumentere relativt godt for at en hundrelapp utgjør en forskjell. Tenkte at dersom vi la oss såpass lavt ville vi ihvertfall få med alle sammen. Og dersom alle ble med, kunne man sette igang neste ledd, som ville vært å utfordre de andre kullene ved vårt institutt. Når alle studentene var med, kunne man utfordret de ansatte, når de var med de andre instituttene ved fakultetet. Studentene ved de andre universitetene, osv. Av de latterlige 20 kronene kunne det gjennom dette blitt en ikke latterlig sum.
Tanken var videre at ved å holde en avstemning hver måned ville man lokke frem kampsaker fra noen og enhver, og tvinge alle til å faktisk tenke etter og høre litt om forskjellige prosjekter som forsøker å gjøre en forskjell i verden.
Jeg skriver ned dette fordi jeg fortsatt føler at dette var en god idé, og ved å få det ned kan jeg forsøke å glemme nedturen som kom, for så å sjekke dette for å se om det fortsatt virker som en god idé.
For nedturen kom. Den andre måneden. Kun en tredjedel hadde betalt inn den månedlige summen, og jeg og prosjektets kasserer henvendte oss til klassen for å høre om det var rutinen som ikke var på plass enda, eller hva det var. Nei, sa noen, de var vel ikke så veldig engasjerte over noen av de to prosjektene som var fremmet denne måneden, uten at de på oppfordring kunne si hvorfor, ei heller hvorfor de da ikke hadde kommet med andre prosjekter de synes er mer verdige enn regnskogforvaring og lokalt arbeid med wayback her i Tromsø. Nei, de var nå ikke helt sikre på om bidraget deres ville gå til en sak de kunne stå innefor. Ja, i det hele tatt skulle man tro man i utgangspunktet hadde forpliktet seg til mer enn det som nesten utgjør prisen for en kaffe på campus' kaffebar.
På dette tidspunkt hadde jeg tross alt vett til å innse at slaget, om det ikke var tapt, ihvertfall hadde tatt livet av initiativet. Resten av klassen fortsatte å krangle relativt opphetet en stund til, før man foretok en avsteming ingen riktig ble fornøyd med, men der man bestemte seg for å gå for et vinlotteri i stedet. Og kanskje kunne overskuddet heller gå til klassens julebord? Som en sa: da får man ihvertfall noe igjen for det.
Psykologistudentens misantropi er på dette tidspunktet såpass ille at det truer med å flomme ut av porene, slik at han evakuerte campus før han sa noe dumt.
Så får vi se, var nå dette en god idé?
tirsdag 8. november 2011
Pust ut
Hei igjen. Det er lenge siden sist. Som vanlig, ja, vanlig, jeg har enda ikke klart å opprettholde min egen skriving over tid noen gang, det kommer som regel opphold. Noen korte, noen lange. Dette har vel vært sånn midt i mellom. Ikke fordi jeg ikke har hatt ting å skrive om, nei, nesten tvert imot, jeg har hatt mye å skrive om. Mest frustrasjon og galle, tror jeg, men denne gangen har jeg valgt å heller smile og le med Krokodillen i den tiden jeg har hatt til rådighet, heller enn å begrave meg i min egen frustrasjon. For det er jeg egentlig glad i.
Jeg har hatt mye å gjøre, med skole og jobb og aller mest med ekstra skole-relaterte verv, som ikke krever så veldig mye tid til konkret arbeid, men som legger beslag på desto mer av min totale pool av tankevirksomhet. Men noe har skjedd. I slutten av oktober (det var nesten så jeg var bortreist og møtebefengt på min egen bursdag!) falt noen brikker på plass i et stort puslespill jeg har holdt på med i et par-tre år. Fredagen etter avla jeg en eksamen, som heldigvis ikke trenger å stå til laud, det hadde vært sjanseløst, men som kun skulle stå til godkjent, eller også ikke stå fullt så godt å få dommen ikke godkjent. Hvordan det gikk vet jeg ikke enda, og jeg orker ikke bekymre meg så mye om det. Studiemessig har det ikke så mye å si om det går den ene eller andre veien, eksamenen kan taes om igjen til neste år. Det vil selvfølgelig medføre en del skam sånn rent personlig, men om så er skal jeg nok klare å dra meg unna med noen løgner om jeg ikke føler for å dele det med klassen.
Nå er det kun en eksamen og en litt diffus praksis igjen før jul på skolen, jobbmengden er mer enn håndterlig, og organisasjonene jeg sysler med har fått det meste på stell. Altså skulle ting ligge til rette for at man skal kunne drive litt skrivevirksomhet. Om de gode forsettene holder, får vi se om noen dager. Viljen er der, den er bare lett distraherbar!
Jeg har hatt mye å gjøre, med skole og jobb og aller mest med ekstra skole-relaterte verv, som ikke krever så veldig mye tid til konkret arbeid, men som legger beslag på desto mer av min totale pool av tankevirksomhet. Men noe har skjedd. I slutten av oktober (det var nesten så jeg var bortreist og møtebefengt på min egen bursdag!) falt noen brikker på plass i et stort puslespill jeg har holdt på med i et par-tre år. Fredagen etter avla jeg en eksamen, som heldigvis ikke trenger å stå til laud, det hadde vært sjanseløst, men som kun skulle stå til godkjent, eller også ikke stå fullt så godt å få dommen ikke godkjent. Hvordan det gikk vet jeg ikke enda, og jeg orker ikke bekymre meg så mye om det. Studiemessig har det ikke så mye å si om det går den ene eller andre veien, eksamenen kan taes om igjen til neste år. Det vil selvfølgelig medføre en del skam sånn rent personlig, men om så er skal jeg nok klare å dra meg unna med noen løgner om jeg ikke føler for å dele det med klassen.
Nå er det kun en eksamen og en litt diffus praksis igjen før jul på skolen, jobbmengden er mer enn håndterlig, og organisasjonene jeg sysler med har fått det meste på stell. Altså skulle ting ligge til rette for at man skal kunne drive litt skrivevirksomhet. Om de gode forsettene holder, får vi se om noen dager. Viljen er der, den er bare lett distraherbar!
torsdag 29. september 2011
Psykologisk boot-camp
Studiestarten har vært her, slept seg av gårde og til sist ruslet ut av bakdøren. Nå er det et par vanlige måneder på gang, før det igjen spisser seg inn mot eksamensperioden. For eksperter i studentrollen, for erfarne spesialister som meg selv, så er ikke denne overgangen så vanskelig. Vi er kjente med at motivasjon kommer og går, at leselysten er en sleip fisk som må taues og hales forsiktig inn dersom det skal bli napp. For andre, derimot, kan denne overgangen være problematisk. Pågangsmotet går på en real smell idet innleveringsoppgavene ikke tar hensyn til mengden tekst som skal være fordøyd innen neste forelesning, det å stå opp om morgenen synes som en relativt dårlig idé, og energien fordufter som dugg for solen.
Så hva kan man gjøre? Svaret er like kjedelig som det er sant, det er bare å bøye nakken og legge børen godt til rette på skuldrene, og fortsette fremover. Et skritt av gangen.
Og heldigvis er det ikke meg selv jeg må tvinge igjennom denne høyst kjedelige prosessen denne gangen, men min søte lille krokodille. Det burde kanskje være et lite blaff av dårlig samvittighet som blandet seg inn her noe sted, men det er egentlig ikke det. Det er tross alt ikke så ille. Og jeg vet at det hjelper. Kjedelige ting gjør som regel det. Akkurat som at den beste medisinen sannsynligvis er den som smaker verst.
Denne såkalt gode studenten kunne trengt et lite spark bak selv, blant annet har det nettopp vært avholdt eksamen i statistikk som ikke fikk mye av min energi. Men så gikk det jo bra da, og da lærer man jo ikke noe. Det er litt av et kjedelig semester jeg skal igjennom denne høsten, og jeg gleder meg allerede til våren. Da blir det et par ekstra fag igjen. Mye å gjøre er viktig for å holde fokus. Tror jeg. Kanskje.
Kanskje noen nye jobber eller verv kan gjøre susen. I wonder...
Så hva kan man gjøre? Svaret er like kjedelig som det er sant, det er bare å bøye nakken og legge børen godt til rette på skuldrene, og fortsette fremover. Et skritt av gangen.
Og heldigvis er det ikke meg selv jeg må tvinge igjennom denne høyst kjedelige prosessen denne gangen, men min søte lille krokodille. Det burde kanskje være et lite blaff av dårlig samvittighet som blandet seg inn her noe sted, men det er egentlig ikke det. Det er tross alt ikke så ille. Og jeg vet at det hjelper. Kjedelige ting gjør som regel det. Akkurat som at den beste medisinen sannsynligvis er den som smaker verst.
Denne såkalt gode studenten kunne trengt et lite spark bak selv, blant annet har det nettopp vært avholdt eksamen i statistikk som ikke fikk mye av min energi. Men så gikk det jo bra da, og da lærer man jo ikke noe. Det er litt av et kjedelig semester jeg skal igjennom denne høsten, og jeg gleder meg allerede til våren. Da blir det et par ekstra fag igjen. Mye å gjøre er viktig for å holde fokus. Tror jeg. Kanskje.
Kanskje noen nye jobber eller verv kan gjøre susen. I wonder...
søndag 14. august 2011
Helvete, nå er det ligastart igjen
Søndagen er nesten over og igjen sitter en student som før helgen ordnet kabler og abonnementer i stor stil, slik at ingenting skulle spolere den store ligastarten. Resonnementet var som følger at det ville være mye billigere, tross alt, enn å se alt på diverse puber, og først og fremst at fotballen gir meg såpass mye glede at det er verdt det. 40 timer senere er jeg -som vanlig- ikke like sikker på det siste.
Uavgjort ble det. 1-1. På hjemmebane. Jeg har vært med på verre (og det har samboeren min også. Etter tapet mot Tottenham i premieren for to år siden, forøvrig den første kampen vi så sammen, endte jeg opp med å ligge apatisk på gulvet en god stund etter kampslutt. Sesongen var allerede over for min del. Og i fjor, når Pepe slurvet inn Arsenals utlikning rett før kampen var over og vi hadde rodd inn en utmerket start, bannet jeg såpass høyt at hun nesten sprakk trommehinnen), men det er allikevel skuffende. Man kan kanskje gi litt skyld til dommeren, tross alt var det kun feighet, eventuelt ispedd litt skam på spillernes vegne -kan de ikke holde seg fem minutter engang liksom- som gjorde at Phil Dowd, som ikke var blyg med kortene i fjor, ikke viste ut Kieran Richardson. Men særlig konstruktivt er det ikke å skylde på dommeren, og dessuten er jeg relativt enig med Steve Bruce at man ønsker seg jo ikke et rødt kort etter fem minutter. Det ødelegger kampen. That being said, jeg hadde valgt 1-0 seier i en dørgende kjedelig kamp 10 ganger av 10 mot 1-1 i en jevnspilt og underholdene kamp. Poenget er at hadde vi vært bedre, så hadde vi vunnet, særlig ettersom vi fikk hull på byllen ikke lenge etterpå.
Allikevel. Jeg lå ikke på gulvet i går, og ikke i dag heller. Litt fordi i forhold til de to foregående årene så er ikke forventningene like høye. En drøm om fjerdeplass smaker ikke like mye kirsebær som en drøm om ligagull -selv om jeg tror den kampen kan bli vanskelig nok.
I tillegg, utover lørdagen, så tenkte jeg at en del resultater vppet min vei. Aston Villa vant ikke. Arsenal klarte bare uavgjort, i tillegg så de usedvanlig lite farlige ut, vingeklippede som de er. Men så, i løpet av den første kampen på søndag, så slo det meg. Resultatene er ikke i favør meg, de går i favør av jævla Manchester United. Midtveis i Chelsea-kampen skjønte jeg det, og det var kun nyvunne prinsipper som stoppet meg fra å gå inn tungt på oddsen med en knepen United-seier senere -det måtte jo komme- for dette utviklet seg til rene marerittet. En kamp spilt og de har allerede et forsprang på to poeng og selvtillit på oss, Chelsea og Arsenal. Jävlar!
Blir det blå seier mandag kveld kan også denne seriestarten regnes som en total fadese. Da skal jeg vurdere gulvet.
Uavgjort ble det. 1-1. På hjemmebane. Jeg har vært med på verre (og det har samboeren min også. Etter tapet mot Tottenham i premieren for to år siden, forøvrig den første kampen vi så sammen, endte jeg opp med å ligge apatisk på gulvet en god stund etter kampslutt. Sesongen var allerede over for min del. Og i fjor, når Pepe slurvet inn Arsenals utlikning rett før kampen var over og vi hadde rodd inn en utmerket start, bannet jeg såpass høyt at hun nesten sprakk trommehinnen), men det er allikevel skuffende. Man kan kanskje gi litt skyld til dommeren, tross alt var det kun feighet, eventuelt ispedd litt skam på spillernes vegne -kan de ikke holde seg fem minutter engang liksom- som gjorde at Phil Dowd, som ikke var blyg med kortene i fjor, ikke viste ut Kieran Richardson. Men særlig konstruktivt er det ikke å skylde på dommeren, og dessuten er jeg relativt enig med Steve Bruce at man ønsker seg jo ikke et rødt kort etter fem minutter. Det ødelegger kampen. That being said, jeg hadde valgt 1-0 seier i en dørgende kjedelig kamp 10 ganger av 10 mot 1-1 i en jevnspilt og underholdene kamp. Poenget er at hadde vi vært bedre, så hadde vi vunnet, særlig ettersom vi fikk hull på byllen ikke lenge etterpå.
Allikevel. Jeg lå ikke på gulvet i går, og ikke i dag heller. Litt fordi i forhold til de to foregående årene så er ikke forventningene like høye. En drøm om fjerdeplass smaker ikke like mye kirsebær som en drøm om ligagull -selv om jeg tror den kampen kan bli vanskelig nok.
I tillegg, utover lørdagen, så tenkte jeg at en del resultater vppet min vei. Aston Villa vant ikke. Arsenal klarte bare uavgjort, i tillegg så de usedvanlig lite farlige ut, vingeklippede som de er. Men så, i løpet av den første kampen på søndag, så slo det meg. Resultatene er ikke i favør meg, de går i favør av jævla Manchester United. Midtveis i Chelsea-kampen skjønte jeg det, og det var kun nyvunne prinsipper som stoppet meg fra å gå inn tungt på oddsen med en knepen United-seier senere -det måtte jo komme- for dette utviklet seg til rene marerittet. En kamp spilt og de har allerede et forsprang på to poeng og selvtillit på oss, Chelsea og Arsenal. Jävlar!
Blir det blå seier mandag kveld kan også denne seriestarten regnes som en total fadese. Da skal jeg vurdere gulvet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)