I utakt

Filantrop. Det er vel det vi egentlig alle, etter litt omtanke, har lyst til å bli når man blir riktig stor. Filantrop. Reise rundt, øse av sin rikdom og sin visdom i en jakt på å gjøre verden til et bedre sted.

Vel, som psykologistudent har jeg nok på effektivt vis ryddet unna alternativet om å bli skikkelig, skikkelig rik, så jeg tenkte at man kanskje kunne starte i det små i stedet. Lure systemet, og frekt dele av både rikdom og visdom mens man enda ikke har så mye av noen av delene. Ikke så smart sier du -pokker så smart sier jeg. Og anstendig. Anstendighet.

Denne psykologistudenten trodde nemlig at han hadde fått en god idé. At han nå gikk i en klasse som tross alt består av noen av landsdelens mest oppegående mennesker. Ihvertfall har de hatt forstand alle sammen til å raske sammen de beste karakterer pugging og flaks kan oppdrive. Jeg tenkte at vi som priveligerte studenter i verdens beste land å bo i, kanskje kunne dele litt av det vi hadde, med andre. Min idé var at vi som samlet kull hver måned kunne betale inn et fast beløp, og at de engasjerte av oss hver måned presenterte respektive gode formål som kullet så stemte over, før man overrakte summen til hvem det nå måtte være. Kanskje kunne det bli en stor organisasjon, kanskje det lokale asylmottaket. Og som jeg sa, bare tenk, en ubetydelig sum som en hundrelapp på hver av oss blir nesten tre og et halvt tusen i måneden -tenk for en forskjell det kan gjøre for et lokalt mental helse-foretak, som må snu på hver en krone. Tenk at dette blir førti tusen i året -en ganske signifikant sum, hvis man tenker etter (og håpløst lite signifikant om man tenker med den vrange hjernen), og jeg så for meg smilende mottagere og stolte klassekamerater.

Jeg burde kanskje skjønt hvilken vei det bar når jeg og de få andre som tente på idéen umiddelbart måtte kjøpslå ganske lenge før vi fikk klassen med på, hold deg fast, tyve kroner. Men dette slukket egentlig ikke håpet mitt, all den tid vi har flere med barn i klassen og kanskje et par til som kan argumentere relativt godt for at en hundrelapp utgjør en forskjell. Tenkte at dersom vi la oss såpass lavt ville vi ihvertfall få med alle sammen. Og dersom alle ble med, kunne man sette igang neste ledd, som ville vært å utfordre de andre kullene ved vårt institutt. Når alle studentene var med, kunne man utfordret de ansatte, når de var med de andre instituttene ved fakultetet. Studentene ved de andre universitetene, osv. Av de latterlige 20 kronene kunne det gjennom dette blitt en ikke latterlig sum.

Tanken var videre at ved å holde en avstemning hver måned ville man lokke frem kampsaker fra noen og enhver, og tvinge alle til å faktisk tenke etter og høre litt om forskjellige prosjekter som forsøker å gjøre en forskjell i verden.

Jeg skriver ned dette fordi jeg fortsatt føler at dette var en god idé, og ved å få det ned kan jeg forsøke å glemme nedturen som kom, for så å sjekke dette for å se om det fortsatt virker som en god idé.

For nedturen kom. Den andre måneden. Kun en tredjedel hadde betalt inn den månedlige summen, og jeg og prosjektets kasserer henvendte oss til klassen for å høre om det var rutinen som ikke var på plass enda, eller hva det var. Nei, sa noen, de var vel ikke så veldig engasjerte over noen av de to prosjektene som var fremmet denne måneden, uten at de på oppfordring kunne si hvorfor, ei heller hvorfor de da ikke hadde kommet med andre prosjekter de synes er mer verdige enn regnskogforvaring og lokalt arbeid med wayback her i Tromsø. Nei, de var nå ikke helt sikre på om bidraget deres ville gå til en sak de kunne stå innefor. Ja, i det hele tatt skulle man tro man i utgangspunktet hadde forpliktet seg til mer enn det som nesten utgjør prisen for en kaffe på campus' kaffebar.

På dette tidspunkt hadde jeg tross alt vett til å innse at slaget, om det ikke var tapt, ihvertfall hadde tatt livet av initiativet. Resten av klassen fortsatte å krangle relativt opphetet en stund til, før man foretok en avsteming ingen riktig ble fornøyd med, men der man bestemte seg for å gå for et vinlotteri i stedet. Og kanskje kunne overskuddet heller gå til klassens julebord? Som en sa: da får man ihvertfall noe igjen for det.

Psykologistudentens misantropi er på dette tidspunktet såpass ille at det truer med å flomme ut av porene, slik at han evakuerte campus før han sa noe dumt.

Så får vi se, var nå dette en god idé?